#kjønnsforskjeller #kjønnsdynamikk #esport #kvinneriledelse #kvinneesport #rekrutterning #GameChanger
Jeg kan ikke unngå å bli litt lattermild der jeg sitter, midt i en rekrutteringsprosess for vårt Game Changer jentelag. Nå har vi prøvespill, og det er så mange dyktige jenter. Jeg vil virkelig ha dem med på laget, men de er fortsatt litt usikre. De sitter på gjerdet, som man sier – vil gjerne se hva annet som rører seg rundt dem, og er stadig på utkikk etter en bedre deal. Forståelig nok.
Jeg har allerede snakket med noen av dem, sagt at vi ønsker dem på laget, men som alltid er jeg beskjeden. Jeg er ikke redd for å love ting, men jeg kan ikke love noe jeg ikke er 100 % sikker på at jeg kan innfri. Derfor tar jeg med meg min mannlige kollega på samtalene. Han er derimot helt uten hemninger i sin entusiasme. Vi har masse ressurser, sier han. Og jeg kjenner stresset stige – vi er jo en liten organisasjon, med lite ressurser. Jeg tenker på penger, så klart. Men han snakker om helt andre ting. Han snakker om meg.
Jeg blir nesten litt utilpass. Han blir derimot litt sjokkert når han spør meg: "Mener du virkelig at du ikke er en ressurs?" Han ser på meg med et blikk som sier: "Med dine 6 år som e-sporttrener, bachelorutdannelse i e-sport, 11 år innen startups, videreutdanning i ungdomscoaching og all den livserfaringen du har fra motgang?"
Og ja, når han sier det sånn, så kan jeg jo kanskje være en ressurs. Jeg innser at det faktisk er en stor kompetanse der. Kompetansen som mangler, den fyller vi på andre måter. Han selv også sitter på en enorm kompetanse 10 år i bransjen, en spillforståelse som er facinerende, et enormt kontaktnettverk og kunnskap som stadig setter meg ut. Han er dyktig med mennesker og morsom!
Da jeg analyserte samtalen i etterkant (som jeg alltid gjør, nærmest sykelig), lurer jeg på: Lovte han noe vi ikke kan innfri? Nei, han gjorde ikke det. Men den lekne selvsikkerheten hans, måten han bare kastet ut at vi har alt vi trenger, gjorde meg rett og slett ukomfortabel. Jeg følte at kommunikasjonen vår, som vi kom inn i møtet med, var helt ulik. Og så må jeg jo innrømme at jeg sliter med imposter-syndrom, så det hjelper ikke akkurat på.
Men jeg har også et poeng – og mer her at jeg representerer meg selv, ikke alle kvinner. (igjen, Jeg prøver å dekke ryggen min), og jeg er bare veldig forsiktig med hva jeg lover. Så jeg kommer inn i møtet med en pitch som er kanskje litt for realistisk. Jeg sier at jeg kan tilby min kompetanse som coach, en game coach, og at jeg skal sørge for å gi dem alle mulighetene jeg kan finne- ikke spesielt selgende akkurat. Men min mannlige kollega, han kommer inn som en storm med "Vi har enorme ressurser, det du trenger skaffer vi på veien. Cathrine er kjent i miljøet, og vi skal ta godt vare på deg."
Jeg ble så satt ut at jeg faktisk beskyldte ham for å lyve foran spilleren! Helt håpløs, men det var fordi jeg er livredd for å love noe jeg ikke kan stå inne for. Og det er interessant, for det finnes forskning som viser at kvinner ofte underselger seg selv, mens menn overselger seg – og det fungerer faktisk ofte. Frustrerende nok.
Så hvem har feil i denne situasjonen? Jeg, helt klart. Min kollega gjorde ingenting feil, jeg var bare for beskjeden. Og dette er også grunnen til at jeg sluttet i startup-miljøet. Jeg liker å være direkte og realistisk, men sånn fungerer ikke pitchene. En pitch er mer som underholdning for investorer – det er drømmer, fantasier og noen ganger helt absurde ideer. Det er glitter og stas, men ikke nødvendigvis virkelighet.
Jeg ser en del av det samme i e-sportmiljøet. Det er mye glansbilder, fantasier, og av og til nesten hallusinasjoner uten noe feste i virkeligheten.
Men her er saken: Jeg vil ikke endre på min tilnærming. Ikke fordi jeg ikke ser at det kunne vært lettere – det er altfor ukomfortabelt for meg å love ting jeg ikke kan holde. Jeg vil bare ikke lage tomme løfter, jeg vil være et menneske man kan stole på. Å om jeg sier noe, så skal man være sikker på at jeg holder det jeg lover.
Når jeg ser tilbake på samtalen, er det tydelig for meg hvor forskjellige vi kommuniserte – og hvordan kjønnene spiller en rolle i slike situasjoner. Jeg er kanskje for beskjeden i min tilnærming, redd for å love mer enn jeg kan stå inne for. Jeg ønsker å være realistisk og ærlig om det vi kan tilby, selv om det kanskje ikke alltid er den mest selgende tilnærmingen. Min kollega, på den annen side, er mer utadvendt og selvsikker, kanskje mer tilbøyelig til å fremstå som den som har alt på plass, selv om ikke alt nødvendigvis er helt klart.
Det som slo meg, var hvor mye forskjellig kommunikasjon kan påvirke hvordan vi blir oppfattet, spesielt når vi står i forhandlinger og prøver å tiltrekke oss talent. Kvinner har en tendens til å underselge seg selv, mens menn ofte overselger – og kanskje er det nettopp dette som ofte gir dem gjennomslag, selv om det kan virke frustrerende. Dette er noe som også er godt dokumentert i forskning, og som jeg ser utspille seg i praksis. Jeg har vært både vitne til og deltatt i flere slike dynamikker – og jeg skulle ønske det var mer rom for å bare være ærlig og realistisk, uten at det betyr at man mister muligheter.
Så ja, kanskje jeg kunne vært mer selvsikker, mer som min kollega i måten å presentere oss på. Men i denne situasjonen, og i mange andre, er det viktig å huske på at vi er forskjellige – og at vi bør være åpne om det. Uansett, jeg kommer alltid til å velge å stå for det jeg kan love, og holde meg til det. Det er tross alt ærligheten som bygger tillit, og det er den tilliten jeg ønsker å bygge, både med spillerne på laget og med de rundt meg.
I en verden der vi stadig ser kjønnsforskjeller i kommunikasjon og hvordan vi blir oppfattet, håper jeg at vi kan finne en balanse – der både kvinner og menn får like mye plass til å være ærlige om hva vi kan tilby, uten å måtte presse oss inn i roller vi ikke ønsker å fylle. For meg handler det ikke om å være den største, men om å være den beste versjonen av meg selv. Og det er en ressurs jeg håper spillerne kan se verdien av.
Comments